Ernst Isaksen om Leonhard Seppala

Tale holdt i forbindelse med åpning av forretningen "Midt i Værret" 16. aug. 2007.
Seppala_120x152

Leonhard Seppala 1877- 1967

- Skjervøys mest berømte mann

- Skjervøys største idrettsmann gjennom tidene

- "Alle tiders største hundekjører"

- "Berømt og hedret i klasse med Roald Amundsen og Fridtjof Nansen"

Ble en svært gammel og vital mann, og mange av beretningene om han er fortalt av ham selv. Han skal ha vært en ypperlig forteller, og en del av de historiene som gjengis, er så fantastiske at man kan tvile på sannhetsgehalten. Åpenbart en sjarmerende mann med stor sans for PR.

Men denne lille mannen var utvilsomt en intelligent, dristig og dyktig person med utrolige sportsmannsevner.

Født Skibotn 14.september 1877. Foreldre Isak og Anne Seppola, han f. Sverige, hun i Lyngen. Flytta til Skjervøy da Leonhard var to år. 

Isak Seppælæ etablerte seg som smed på Skjervøy rundt 1880, bygde en relativt stor gård og drev stort med flere svenner og læregutter i tillegg til at hans egne sønner i tur og orden lærte seg opp i smedyrket.

Det gjaldt også eldstesønnen Leonhard. 

Om oppveksten på Skjervøy:

Elizabeth Nansen: ”Seppala – Hundekjøreren” 1932.

Fiksjon eller fakta?

Margit og Lisa? Lisa = Sofie Hansdatter, f. 1875 (kokkepige, fjøsstell)? 

Åttringen ”Leviathan” = urhavsuhyret (Jobs bok). Drev virkelig Isak Seppala fiske som høvedsmann på egen båt, eller er dette fiksjon? At Leonhard drev fiske i unge år, er sikkert riktig. 

Da gullfeberen nådde Nord-Troms, reiste flere av Isak og Annes barn til Alaska: Leonhard. F. 1877, Asle f. 1881, Sigurd Waldemar, f. 1883 og Felicie, f. 1885. Sigurd døde i en eksplosjon i 1915. Ingen av Seppalas barn ble på Skjervøy. 

Felicie fikk en datter, Sigrid, men hun døde tidlig, og Sigrid vokste opp hos Leonard og hans belgiske kone. Denne Sigrid brevveksla jeg med rundt 1990, da var hun 72 år. Hennes datter er en av de mest fremtredende kvinnelige advokater i USA, Maja Hanks. 

Historien om Leonhard Seppala har sitt utgangspunkt i historien om ”Manitoba-ekspedisjonen”. ”The Manitoba” gikk den 4.februar 1898 ut Altafjorden med 535 kjørerein og 112 reindriftssamer, kvæner og nordmenn om bord. Samene var engasjert av den amerikanske regjering for å frakte varer og rein til nødstedte gullgravere i Alaska. En av kvænene om om bord var JAFET LINDEBERG, men han og en del andre satsa ikke på reindrifta i Alaska, men kastet seg fluksens ut i jakta på gull i det området som senere ble Nome.

Jafet ble mangemillionær på kort tid, og da han besøkte hjemlandet, la han ikke skjul på sin rikdom. Dette lokket mange unggutter både fra Kvænangen og Skjervøy til å begi seg ut på gullgraving i Alaska, blant andre Leonhard Seppola fra Skjervøy og Ivar Evensen fra Kvænangen. Lindeberg utstyrte dem med reisepenger (300 dollars pr person), og de fikk arbeid i hans eget gruveselskap. 

Kaasen-brødrene: John Kaasen reiste over med ”Manitoba”, senere kom 7 andre Kaasen-gutter, blant annet Gunnar Kaasen, som også ble en berømt hundekjører i Alaska. 

Seppala tok arbeid i Lindebergs eget gruveselskap ”The North Pioneer Mining Company” , og de første 20 åra arbeidet han stort sett i dette selskapet eller et av datterselskapene.

Seinere ble han oppsynsmann for US Mining & Smelting Corp, først i Nome, seinere i Fairbanks. I alt ble han 29 år i Nome. 

I 1908 gifta han seg med en belgisk dame, Constanse, som også var hundekjører.

De fikk ikke egne barn, men Leonards niese, Sigrid, vokste opp hos dem da moren døde tidlig. 

LS brukte mye hundespann i arbeidet, og ble etter hvert Alaskas suverene hundekjører med sine små Siberian Huskies, i mange viktige løp med ”Togo” som lederhund. 

LS ble angivelig ikke rik på gullgravning, men hundekjøringskappløp var omfatta med enorm interesse, og det ble satt store penger på dette. De store løpene var lagt opp slik at det telefonisk ble meldt til barer og andre gambling-steder hvordan deltakerne lå an, og det gjaldt både å ha gode hunder og at kjøreren var sterk fysisk, men taktikk og psykologi spilte også en vesentlig rolle dersom man skulle hevde seg. 

Det begynte for LS’ vedkommende med at han ble overtalt til å delta i et mindre løp i 1907, The Moose Burden Handicap. Overraskende både for han sjøl og andre vant han dette løpet, og han begynte nå å trene hunder systematisk, og det gav rsultater. Tolv år på rad vant han alle løp han deltok i med sine huskies. ”Togo” for eksempel, tilbakela over 80 000 km som lederhund. 

Det løpet som var omfatta med størst prestisje var ”All-Alaskan Sweepstakes”. Her var det pengepremier å hente opp mot 10000 dollars.

Distansen var 408 eng. miles, rundt 655 km. LS brukte 78 timer på det første Sweepstakes han vant i 1915. Senere vant han samme løpet i 1916 og 1917, siste året løpet ble arrangert. 

Videre vant han Yukon Dog Derby to ganger, Bordon Marathon 4 ganger, Ruby Derby (rekord), Eastern International (rekord) , New England Point to Point Race 3 ganger og en rekke andre konkurranser.

Han hadde rekorden på distansen Fairbanks – Nome med passasjer, 1086 km på 13 dager, 83,5 km pr dag.

Serum-transporten 1925

Legendarisk ble han vel ikke egentlig før i 1925 da han og flere andre klarte å kjøre fram serum (antitoksin) til Nome der en difteriepidemi herja blant eskimoene i Nomes omegn.

Man måtte tilbakelegge en distanse på 1200 km over fjell og øde vidder. Dette måtte legges opp som en stafett, fra Fairbanks tilNome, der LS kjørte 500 km, blant annet over det islagte Norton Sound.

LS starta fra Nome, og kjørte 275 km før han møtte en motgående hundepatrulje og fikk overlevert serumet. Så kjørte han tilbake, og da han kom fram, hadde han tilbakelagt nesten 500 km. Ingen av hjelpespannene hadde kjørt mer enn 85 km.

En viktig etappe ble kjørt av kvænangsværingen Gunnar Kaasen, i et overhendig vær og ned mot 42 kuldegrader.

Hans lederhund het Balto, oppkalt etter Samuel K. Balto. Samlet tok turen 13 dager. 

Både Kaasen og Seppala ble herostratisk berømt etter denne bragden, og de var begge dyktige til å markedsføre seg, reiste rundt og holdt foredrag og viste lysbilder, og de ble feira over hele USA som den heltene de var. 

Men Seppala var lite begeistret for avisoppslag og rykter i ettertid: ”Det som plaget meg mest, var at Togos bedrift blev godskrevet Balto, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. Det var nesten mer enn jeg kunne tåle da ”avishunden” Balto fikk en statue for sine ”strålende bedrifter”. Alle Togos bedrifter fik Balto æren for, og det blev påstått at den hadde bragt Amundsen til Point Barrow og delvis opp til polen – og så hadde den i virkeligheten ikke vært 175 km nordenfor Nome. Ved å tildele Balto Togos bedrifter blev den anerkjent som ”den beste sledehund i Alaska”, og den som aldri har vært i et seirende spann! Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både Balto og Togo.”

Fra 1946 bodde ekteparet Seppala i Seattle. Han besøkte Norge og Skjervøy siste gang i 1950, og fikk da møte gamle kamerater fra gullgravermiljøet i Alaska. Adolf Nilsen på Skjervøy forteller at da Seppala møtte hans far og Ivar Evensen til en hyggelig sammenkomst, begynte de å snakke engelsk etter at den først whisky-flaska var tømt!

Seppala døde i 1967, nesten 90 år gammel. Han er gravlagt i Nome.

Utnevnt til æresmedlem i Norsk trekkhundklubb (1950). Seppalaløpet. 

Tromsø kommune vedtok i 1968 å kalle opp en vei etter han: Leonhard Seppolas vei.

I 1992 vedtok formannskapet i Skjervøy å oppnevne en komite som skulle foreslå hvordan man skulle tilrettelegge for å markedsføre Leonhard Seppalas tilknytning til Skjervøy. 

Komiteen utarbeidet en rekke forslag til tiltak, men det endte vel med at man ønsket å kalle parken nedenfor kommunehuset for Seppala-parken. Om det ble et offisielt navn, vet jeg ikke.

I mellomtida har Skibotn markert sin tilknytning til verdens mest berømte hundekjører med et lite monument. 

Den lille skjervøyværingen, han var 167 cm høy og veide 65 kilo, en råsterk, liten atlet, har gjort Skjervøy kjent i visse kretser over store deler av verden. Han hadde nok fortjent en eller annen gest fra dagens skjervøyværinger. La oss håpe at Birgit Paulsen lykkes med sitt forsøk på å gi han en minnekrok i sin forretning, som altså ligger vegg i vegg med hans barndomshjem.

Kilder:

Elizabet Nansen: Seppala (1932)

Einar Sæter: Gullfeber. Norske pionerer i Klondike og Alaska (1996)

Lars Thøring: Artikkel ca 1970

Web levert av CustomPublish AS